Selvportrett. Mellom klokken og sengen

Self-Portrait Clock Bed (1940-1943) Edvard

Kunst Akkurat Nå! er en spalte der jeg forklarer hvorfor jeg liker et bestemt verk eller uttrykk akkurat nå. Det har ofte sammenheng med hovedbildet ute på forsiden av denne nettsiden. Jeg liker å tenke høyt for meg selv, og denne prosessen gir meg mer glede av å se på kunsten. Når jeg undres, ofte alene eller sammen med min kone, opplever jeg at hvert kunstnerisk verk eller uttrykk, kan åpne nye tanker og følelser. Kanskje ikke så banebrytende fenomen akkurat det.

Akkurat nå er det Edvard Munch. Selvportrett. Mellom klokken og sengen (1940-1943), som er bildet du møter på vei inn på min blogg. Med dette maleriet fanger Munch noe som grep meg veldig da jeg besøkte Munchmuseet nylig.

Midt i alt som skjer med faren min om dagen, tok jeg og min kone en spontan tur til Munchmuseet, bare for å få noe annet å tenke på en stund. I de stille salene var det et kunstverk som grep tak i meg: en gammel mann som stirrer mot meg fra sengen sin, ved siden av seg en gammeldags klokke, og på den andre siden en tom seng. Klokken som et stille symbol på tidsånden, eller på vår egen livsklokke. Den gamle mannen som lar blikket hvile på meg, på alle de andre på museet, ut på selve tidsånden. Sengen som en påminnelse om at vi alle en dag skal legge oss ned og aldri våkne igjen, legge oss ned for aller siste gang.

Jeg ble stående lenge foran maleriet, som i en stillferdig flukt fra virkeligheten. Munchs uttrykk speilet tankene mine og bildet jeg har av en far, en aldrende mann, dødssyk. Det var som om bildet talte direkte til uroen i meg: både usikkerheten ved å bli gammel selv, vissheten om at vi alle er døende, og spørsmålet om hvorvidt jeg en dag skal stå akkurat der og stirre ut på tidsånden, og vite at også min egen klokke en dag vil stanse.

Både jeg og min kone kjenner på drivkraften i Munchs arbeid. I en tid med usikkerhet ga dette bildet meg mulighet til å reflektere over våre egne liv, våre bånd og våre utfordringer. Det var ikke bare et maleri; det ble en slags terapi, og en påminnelse om at kunsten har en unik evne til å hjelpe oss med å navigere i våre egne tanker og følelser. Dette viser oss hvor viktig kunst er for å finne styrke og mening i hverdagen.

Legg inn en kommentar

Oppdag mer fra AasenGaare

Abonner nå for å fortsette å lese og få tilgang til hele arkivet.

Fortsett å lese